Grunnlagt 7. september 1895 av
Peder Johan Pedersen (1869-1955)
Birger D. Pedersen (1890-1923)
Birger D. Birketvedt (1924 - -) Tore Birketvedt (1953 - -)
Begynte i 1938. Overtok i 1950. Begynte 1975, overtok i 1995.
Avsluttet i 2006.
Noen trekk fra firmaets historie.
I år er det 360 år siden rennesansebyen Kristiansand ble grunnlagt av kong Christian IV. Byen som i 1641 bare bestod av noen titalls boliger og uthus i en firkantet rennessanse-struktur, har for lengst vokst seg ut av disse snevre grenser. Men lenge var Kristiansand identisk med ”Kvadraturen”. Innenfor dette området bodde, arbeidet og levde byens innbyggere. Gjennom alle disse årene har kristiansanderne opplevd oppgangstider og nedgangsperioder alt etter som verdenskonjunkturene var gunstige eller dårlige og de lokale forutsetningene ga muligheter for ekspansjon eller førte med seg ufrivillig tilbakegang. Kristiansanderne har opplevd store branner og ødeleggende kriger, de har feiret kongebesøk og fredsdager, de har sett Ludvig Holberg og Henrik Wergeland spasere i sine gater. Men enten de var voksne eller barn, mann eller kvinne, fattig eller rik, har de først og fremst vært opptatt av de daglige hendelser i livet.
Disse dagliglivets hendelser omfattet også ”kampen for det daglige brød”, og som naturlig nok gav seg utslag i bl. a. jakt og fiske. Men for å jakte og fiske, måtte man ha redskaper til dette, - og det er redskapene til JAKTEN Pedersens Vaabenlager i alle år har vært bidragsyter av, i informasjonsvirksomhet om de nye, forbedrede våpen, deres effektivitet i de varierte bruksområder, og i utviklingen av ammunisjonen. Informasjon ved kommunikasjon er noe vi alltid har lagt vekt på. I livet ellers er dette betydningsfullt.
Det startet altså i 1895 med butikken på hjørnet, - der hvor ”Kronprindsensgade” krysser ”Brogaden”, eller Dronningens gate som den nu heter i Kristiansand. P. I. Pedersens Vaabenforretning het den da. I 1893 lånte han som startkapital kr. 150.- - en stor sum den gang - av sin bestefar Daniel Ommundsen. I det amerikanske tidsskrift Field and Stream leste han annonser fra våpenprodusentene. Han fikk tilsendt kataloger, og bestilte varer. Disse våpen ble nøye utprøvet og anvendt på jakt i de norske forhold. Her solgte den unge våpenhandler Pedersen, som han sidenhen ble kalt, - kuler, krutt, hagl og forladninger for hjemmeladning, - og patroner og våpen for jakt. Enkelt - og dobbeltløp fra firma J. Stevens Arms & Tool Co., dobbeltløp fra samme firma og andre, magasinhagler fra Winchester Repeating Arms Company, og forretningen ble tilbørlig innregistrert i firmaregisteret 7. sept 1895. Brevene fra de mange private kunder var ofte særlig personlige, - preget av den livsform og kulturelle situasjon som var særegen for stedet og jegeren, - formet og påvirket av naturen selv, - bøyet inn under naturens lov, - nedskrevet i kvelden mens mørket trykket mot ruten, - og hånden formet ord fra sinn og tanke i ønsket om våpen, patroner og utstyr, - som nettopp passet til hans jakt, - ved sjø, eller i skog, - og på vidde. Og Pedersen svarte, - gav råd fra sin erfaring, - fra de samme jaktområder, ved kyst, skog og vidde. Hans arbeids-område, arbeids-felt, arbeids-tid, var enorm. Familiefar for etter hvert 9 barn, - kontorvirksomhet i elektrisitetsverket ”Fossefaldene”, fra 8-17 den gang, derpå kundebesvarelser, korrespondanse utland, import, fortolling, anbringelse og henting til og fra det større lager på Christiansholm festning i ”Tresse” (våpen og sprengstoff) som av sikkerhetshensyn måtte oppbevares der. Dessuten tid for jakt i Setesdalsheiene, viddene, i de mange rike jaktfelt 5-6 mil rundt byen, - og ikke minst sjøens jakt og fiske. Og hjemmelading av f. eks. haglpatroner ! Vi kunne sitte sammen og lade 500 haglpatroner effektivt for hånd i èn kveld, forteller hans sønnesønn. Og grytidlig neste høst-morgen tørne ut til alkejakt i 22 fots motorsjekte. Brev fra kunder lå og ventet i postboks 112.
Hvordan markedsførte så firmaet seg ? I en lang periode annonser i ”Ukens Nytt”, - en ukeutgave fra Aftenposten på riksplan. De mange abbonnenter fra hele landet så frem til ”Ukens Nytt”. Der så de også den lille strek-annonsen fra Pedersens Vaabenlager. Dessuten de små annonser i ”For Alle”, - ”Skib O`hoi” - m.fl. magasiner på riksplan. Vesentlig lest av kystens fiskere, skogenes og gårdbrukernes jegere fra Vest - og Østlandet, Nordlandets, Troms og Finnmarkens jeger-interesserte.
I en årrekke representerte han så vel Savage Arms Co., Iver Johnson Arms & Co., - og engelske, tyske, og belgiske våpenfabrikker, som Winchester i Norge ved den velklingende tittel: Generalagent for Winchester Repeating Arms Company (eneimport). Senere satte denne fabrikk som betingelse at importen skulle overtas av en eller flere, og dessuten med en agent som ikke importerte, og Pedersen valgte da egen direkte import, og overlot agenturet til firmaet O. Chr. Syvertsen i Oslo, som den gang bl.a. solgte for Kongsberg Våpenfabrikk i Norge.
Det ble bl.a. også importert fuglerifler, et navn den senere generasjon neppe kjenner. Det var småkalibrede rifler for jakt på skogs- og sjøfugl, - spesielt om våren under spilljakten, da bonden listet seg inn i skogen og ”plukket” ned de gamle stabeiser av noen tiurer som holdt de yngre fugler borte fra røyene. Formeringsevnen hos de gamle var det smått med, derfor denne kloke, begrensede desimering og uttynning av bestanden. I dag har man ikke denne jakt. Pedersen fikk i sine barneår den naturlige opplæring av sin bestefar, feiermester Daniel Ommundsen, som den gang eide Dvergsøya syd for Kristiansand. Sammen med ham ble det fiske og jakt på fjordsel og fugl i skjærgården fra 9-års alderen. En og annen nise ble også godt tilskudd til husholdningen. På Dvergsøya holdt familien til om sommeren, - og der flyttet de ut med hele buskapen, 7 kuer og stut, fra gården som lå midt i Kr.sand. I sommerhalvåret levde han på sjøen blant holmer og de ytterste skjær, - med utgangspunkt fra gården og den lune havn på Dvergsøya. Han hadde en stenhytte på en av Randøyene, og overnattet også ofte i en hule på Risholmen ved Flekkerøy. Denne hulen beskrives av Gabriel Scott i ”Alkejegeren” som en koselig stue. Scott var også sammen med Pedersen på alkejakt, - og andre jakter og fisketur. Mesterlig skildret bl.a. i sin bok ”Jagtjournalen” 1901, i kapitlet ”Gaul”. Der beretter han om jakten på gaul eller ringgås som den også heter. I dagene mellom 23. mai og 1. juni trekker denne fugl i svære, sammenkoblede sneplauger eller lange sikksakk formede bånd langs leden og de ytterste skjær. Det er den påliteligste trekkfugl som finnes. Den kommer aldeles sikkert. Og Scott beskriver våbenhandleren slik: ”Og allerede samme aften kom han seilende i Nordlandssjægte. De par ord jeg havde sendt ham med morgenbaaden, havde slået ned som lyn i ham…han havde skyndet seg afsted over hals og hode… jeg vidste det så godt; han var kommet, min gamle, pregtige jagtkamerat, om han saa skulde roet hele veien. Og intet havde han glemt: Der stod fiskekurven med nysølvpilken og blegeslugen, der lå hoven, kjeksen og kikkerten, der laa bøssen i futteral over toften, der stod minsandten ogsaa den grønne tine med alle de sløie rum, og agter saa jeg de sodede kinder på kobberkjedlen, der tyk og oppustet gjorde lang næse til det skikkelige øsekar. Men selv sad han ved roret med den graa hattebrem brettet nedover øynene, og de veldige moustacher flyvede til hver side som selveste kong Umberto. Jeg skreg ordet gaul til ham og hørte, hvorledes det knitred i hans skjæg af bevægelse. Med et vældigt sprang satte han i land og rakte mig en næve, som jeg vel vogtet mig for at tage imod. Istedet bød jeg ham geværkolben. Godkveld, løva! sagde han stille og klemte mærker i skjæftet. Nu er jeg vistnok ingen løve, men ligemeget… det er et tilnavn, som ikke er til at knipse ad. Jeg gad desuden se den, der vil undslaa sig for en saa smigrende sammenligning.”
Så skildres nattens liv på holmen langt der ute, - til solen steg i øst tidlig om morgenen, og hvor Scott tilslutt hørte knekket av en hane fra våpenhandlerens bøsse. Og han fortsetter: ”Jeg snudde hodet og saa alkejægeren synke sammen i kløften, bare næsen stak op. Det var altsaa ikke lommene, det gjaldt, - de som nu nettopp hadde passert. Jeg strakte mig forsiktig frem og kikked, og famled i det samme efter geværet. For ikke to hundrede alen borte kommer en vældig sneplaug bent på holmen. Jeg hører allerede bruset av vingerne og ser haaret reise sig paa alkejægerens hode - nu - nu må de være der - da skyder den vældige kile op tæt foran mig. Den er ikke sytti skridt borte - et bedre spidsskud kan jeg aldrig faa - jeg holder geværet lige i teten og trykker løs… En fugl daler… da smelder det borte hos alkejægeren, de to digreste skud, jeg har hørt i mit liv. Min bøsse ligger endu ved kinden, og det fjerde skud knalder udover sjøen. Noget plasker i vandet - saa er flokken allerede borte. Det hele er forbi i en haandvending. Jeg ved neppe, hvad der er skeet. Men midt i krudtrøgen staar alkejægeren med de to store, graa fugle i haanden. Ude i vandet ligger den tredje med det sorte, fyldige bryst i veiret. Og da jeg snur mig, ligger nummer fire et stykke bortenfor paa fjeldet. Jeg kan tydelig se den hvide ring om halsen. Alkejægeren veier sine fugle i haanden og plirer bort til mig. Saa knapper han trøien op og haler frem en yderst fordægtig flaske.”
Percusjonsgeværet med kasseløp, 6-kantet foran og kvadratisk bak inn mot hanen var våpenet han oftest brukte i yngre dager. Dette er fremdeles i firmaets våpensamling. Med det ble det skutt fugl, og diverse dyr som sel, rein, rev, gaupe m.v. Elg var et sjeldent dyr, rådyr fantes ikke. Senere kom lever action riflen (bøyle-repeteren) i bruk, .22-Hi-Power fra Savage, fra Marlin og Winchester. Det var en videreutvikling fra militær-riflen fra 1860-årene, hvorom man sa: At om søndagen ladet man, og i hverdagen uken ut skjøt man. Magasinet satt jo under løpet nesten i samme lengde som dette, og rommet en masse korte patroner. Hva kostet så disse våben på denne tid?
I vår katalog fra 1. mai 1904 kostet engelske Kynoch haglpatroner kr. 11,- pr. 100 stk., belgisk dobbeltløp hanegevær kr. 43,50 og et dobbeltløp tysk hanegevær med Krupp fluss-stål i løp, engelsk gravyre, kr. 51,25. Drilling kr. 151, 25, en side-kombi i kal.9 mm og 16 med snellert kr. 83,25, og et ekstra løp hertil kr. 30,-! Et praktvåpen med rikt gravert lås, løp med gullinnlegg, dobbeltløp kal. 16 for kr. 80,-.
På en av reinsjaktene i Setesdal dro han opp sammen med overrettssakf. Heistein og godsbesidder Hegermann på Boen Gård. Heistein ble dagen efter ankomsten på støylen i Stavdalen øst for Valle kalt til Stortinget som varamann, - så han ble snytt for reinsjakten det året. Det var en bra støyl, - litt høyere under taket enn vanlig. Og Pedersen mønstret avstanden opp, og lurte på om han kunne spenne i taket ved ”halling-kast”. Hegermann var så sikker på det motsatte at han veddet kr. 5 ,- (en høy pris den gang, før 1. verdenskrig), - men Pedersen spente 3 ganger i takbjelken ved formidable spretne byks, - og skrev regning til Hegermann efter jakten: An 3 spenn i taket, - à kr.5,- = kr. 15,-. Denne nota hang i glass og ramme på Boen Gård i mange år, kanskje fordi den gevaldige godsbesidder Hegermann på den tid nærmet seg 130 kg i kroppsvekt, og ingen forhåpning hadde om slike takbjelke-spenn.
Peder hadde vært på jakt en høst oppi Setesdal et sted og kom ned til en gård like ved elva og følte trang til en avkjølende svømmetur. Kona på gården hadde aldri sett et menneske som kunne svømme, og kom ned til elva og satte seg like ved siden av der han hadde tøyet sitt. Vannet var jo beiskelig kaldt, og han lurte på hvordan han skulle få mennesket til å forsvinne. Så ropte han: ”Kuane dine går i åkeren!”, og dermed tok hun til bens. Så kom det fra våbenhandleren: ”Du skjønner æ har jo sånn honnør i mæ, så æ hadde ikke løst te å vise mæ nøgen for et fruentimmer uden med hanen i helspenn!”
Tiden gikk, forretningen gikk bra, takket være arbeidsomhet, påpasselighet og nøysomhet, tidlig opp om morgenen og sent i seng. Han bestyrte også en filial for Consul Evensens trelastfirma i Arendal, og da byen (Kr. sand) brant i 1892 gjorde han gode penger på gjenoppbygging. Senere arbeidet han for byens elekrisitetsverk, - som kaltes for A/S Fossefallene den gang, - før han i 20-årene pensjonerte seg. Den lille forretning vokste til et større lager, og flyttet til ”Heisteins Gård” i V. Strandgate, der hvor skipshandler Lochner holdt til. Fra denne bakgård utviklet han det hele videre, til tiden var moden for sentrumsgård: Dronningensgt. 16. Motto var hele tiden: ”Safety first”. Derfor kunne han i 1939, i den siste katalog før 2. verdenskrig, skrive sin innledende kundehilsen således:
”Vi har nu solgt våben i Norge i 44 år og til en flerhet av landets beste og mest kjente jegere, og vi sender hermed en hilsen til våre kunder. Både til de eldste som drev jakt i en tid da der var meget vilt i Norge og alle våre nye kunder. Vi takker hver især for de mange smukke ord som i tidens løp er sendt om våre gode våben, og for de mange fotos, som til dels har medfulgt brevene. Der er brever med fotos fra bjørn- og elgjakter, reinsdyrjakter, jakter fra Finnmarken, Ishavet, Grønland og Svalbard, fra rypejakter - m.fl., ja endog fra utflyttede nordmenn i Britisk Øst-Afrika og Tanganyca-territoriet. Alt dette er kjære minner om våre venner og kunder, en vennlig hilsen til dere alle og en takk for behagelig forbindelse gjennem årene.”
Han hadde ellers mange navn. Hans venn, forfatteren Thomas Krag kalte ham ”Alkejægeren”, og har nevnt ham i sine bøker flere ganger. ”Det var ham”, sier sørlandsdikteren Gabriel Scott i sitt intervju i Aftenposten i desember 1913, - ”som skrev de forunderlige stemningsfulde breve i Thomas Krags bok: ”Ensomme mennesker”: - ”Fra en af de tre”, heder de visst. Det var ogsaa ham, som strævede saa tappert med latinen, da rektor kom og gav maanedslov - - - ja, for alkejægeren er gammel latiner, og har en meget respektabel artium, 1889. Men alt dette er længe siden. Den gang var alkejægeren kun alkejæger og roede i haandaarene fra Kristiansand til Arendal naar han vilde have sig en søndagstur. Men nu er han Vaaben-Pedersen med motorbaad og telegramadresse og med et lager af verdens fineste geværer. En tyst, lun og stilferdig mand, kjempesterk, hærdet og seig som rogn, en ypperlig skytter og en mesterlig jæger. Naar jagten er over, bliver der altid spurgt først efter ham: Hvor mange fik Pedersen, tro? Og ligesaa vist heder det siden: Dø og snyde, fik han så mange! Pedersen er en ordentlig hardhaus. For nogle aar tilbage stod han er morgen og baxede med to digre støbejernsmanualer. Og hvordan det nu var eller ikke, kom han til å klaske dem sammen lige over hovedet sit. Det ene haandtag gikk tvers af og en vældig kule på ti kilo styrtet pladask ned i skallen paa ham. Folk hørte et fryktelig spektakel og skyndte sig til. Der laa Vaaben-Pedersen paa kne, og karet omkring sig med henderne: Kan dere hjelpe mig lidt her. - Jøssu navn, Pedersen, er Dere kommet til noget? Nei, jeg har bare mistet brillene mine i gulvet, og nu er jeg ikke god for at finde dem igjen!”
Scott tilegnet også sin bok: Vindholmens Beskrivelse (1919): Min ven P. I. Pedersen, Jægeren, Fiskeren, Fortelleren. -
Vennskapet mellom forfatteren og fortelleren varte hele livet. Også vennskapet med forfatteren Vilhelm Krag bestod sine prøver gjennem et langt og innholdsrikt liv, fra skoledagene til Krag døde i Havbugta i Ny-Hellesund 10. juli 1933. V. Krag skrev Christianssandsvisen til en fest i gymnasiesamfundet Idun, - og tilegnet visen sin venn P. I. Pedersen. ”Vi synge vil en Vise, og Visen den er gild. Og kan du spilde Trækspild, saa er det greit dertil…”
Det er denne visen som fremdeles er BYENS VISE blant kristiansanderne.
I sine yngre dager kjøpte han en holme med to hvitmalte, smårutete skipperhus i Ny Hellesund, en uthavn et par mils vei vest for Kr.sand. Her hadde Hellig Olav seilt tvers gjennem fjellveggen med sitt skib, - og Christian IV sittet på Det Kgl. Priviligerede gjestgiveri og drukket drammer. Hit kom det hollandske, skotske og danske skuter i 1600-årene. Et slikt sted var ypperlig utgangsposisjon for de mange jakter på sjøen, - og for fisketurene. Tidligere turer om morgenen mens himmelen rødmet i øst, og småtorsk og villing havnet i parken, - og turer sene kveld i den melankolske havnatur. I 1916 flyttet også Vilhelm Krag til Ny Hellesund, - og brukte bl.a. gamle skipper Langfeldt, tolder Tønnesen og våbenhandler Pedersen som modeller til sine teaterkomedier: Maarten og Silius, og flere. Og sommerstid, - ”Ja se!” sier Krag.
Hele Eftermiddagsolen straalende tversigjennom Sundet, saa Løbet ligger i et eneste Sølvglitter mellem de bratte Holmevægge. Og paa hver sin side Husene - akkurat som de skal være: Silius`s hus paa Ydre-Øen, gulmalet, Maartens Hus paa Indre-Øen, hvidmalet, og alle Vinduerne tindrende muntre, de ler omskap, de mangfoldige smaa Skøiere!” Da satt disse fire venner mangen en stund på spilebenkene på stenbryggen hos forfatteren eller våbenhandleren, og hva de karene kunne av merkverdige og underfundige sørlandske ord og vendinger er nesten utrolig. De var fulle av historier og godt humør. Våbenhandler Pedersen hadde en sikker tro på den lille, men gode, veldrevne, velutstyrte spesialforretning. Allerede fra starten av averterte han i aviser og blad helt oppover i Finnmarken og utgav fra 1904 små beskjedne, men innholdsrike våpenkataloger. Det var den begynnende postordreforretning efter amerikansk mønster.
I katalogen fra 1906 kostet amerikansk Winchester pumpe kal. 12 med hane kr. 115,-, og han forteller i samme katalog om sine erfaringer med de mange våpen han efterhvert tok hjem og prøvde: ”Følgende hidsættes fra Christiansands Tidende 5. oktober 1906: 174 alker skjød igaar den bekjendte jæger P. I. Pedersen og hans søn. En anden baad havde fået 57. Hertil kan suppleres at jeg de følgende 3 dage, til dels i sterk storm, skjød resp. 69, 58 og 110, til sammen 411 fugl de 4 dage med mit Winchester magasin haglgevær.”
Det var bl.a. slike erfaringer jegerne blev presentert for i hans kataloger, noe de satte meget stor pris på. Han var som tidligere nevnt den første i landet som kjøpte hjem for salg fra Winchester Repeating Arms Co., - Savage Arms Co., og J. Stevens Arms & Tool Co., som de den gang het.
Som den første i landet tok han kikkertsiktet i bruk, i 1893. På den tid representerte han Malcolm Rifle Telescope Mfg. Co. Fra 1893 til han anbefalte kikkertsikter i katalogen 1906, hadde han innkjøpt kikkertsikter fra velkjente amerikanske og tyske fabrikker, og prøvet dem for de forskjellige norske forhold, - sommer og vinter, ved kysten og på fjellet. Han sørget for spredning av denne nyhet på riksplan ved omtale i Norsk Skyttertidende 1906. Betegnende for ham presenterte han nyheten på følgende måte: Han inviterte en officer til prøveskyting på Gimlemoen, avfyrte 3 skudd på 3 små lommespeil nesten skjult i gresset 100 meter borte, med tre treff. Officeren som ikke hadde sett noe slikt før, ble helt forferdet, men samtidig også imponert. Han skrev straks i avisen en advarende apell til jegerne og skytterne, - at siktet, som kunne bevirke denne treffsikkerhet burde forbys. Viltets bestand kunne komme i fare. At denne avisartikkel bragte fart i salget sier seg selv. (I fa. L. H. Hagen & Co.`s katalog fra 1906 er kikkertsiktet ikke nevnt. Hagen ble regnet for det største og mest velutstyrte spesialfirma i Oslo-området på den tid).
Alle våpen, patroner og utstyr han tok hjem ble prøvet for norske forhold, og sine erfaringer ble da meddelt kundene i gode råd, skriftlig og muntlig. Ofte fikk de en god historie med på kjøpet. Hans skuddliste kom i l939 opp i over 30.000, og ennu jaktet han til 1940 da krigen kom. Skuddlisten var da en av de høyeste i landet. Men det var som alkejeger han ble mest kjent. - Hans sønn Helge forteller i et brev høsten 1919 om hummerfisket og alkejakten ved Ny-Hellesund: ”Vi har skutt mange alker i år. En gang fikk vi 264 alker”. Billedet forstiller de 264 alkene på bryggen ved Renneholmen, - samt flere store lyr som er tatt ved Kniven, på hjemveien.
Peder visste at det vanket plommegrøt til dessert efter middag den dagen, derfor ville han på hjemvei tidlig, selv om jakten kunne ha fortsatt et par timer til.
Forfatteren Gabriel Scott intervjuet ham etter en slik tur på sjøen, og det ble tatt inn i Aftenposten på første side 28. des.1913 med overskriften: Vaaben -Pedersen. - Vi tar med et utsnitt herfra: Vi staar ud Vestergabet en morgen, just som solen letter seg av sjøen. Den vesle motor arbeider taktfast og sikkert: Fut - fut - fut - fut - Og baaden skjærer som en plog gjennem vandet, stiger og synker med dønningen. Det blinker i ruderne paa Grønningen fyr, Og Oxø taarn voxer mod himmelen…….. Fut - fut - fut - fut - - - -
Si meg gamle venn, spør jeg - hvor meget har du vel skutt tilsammen, siden du begynte at jage ? Vaaben-Pedersen tar kikkerten fra øinene og stryker sig gjennem de veldige barter. Ja du, det kan jeg ikke si akkurat, for jeg holder ikke saa nøyagtig regnskap som før. Tidligere skrev jeg op hver enkelt fugl, med nu skriver jeg bare ned hvert tusen - det blev saa meget bryderi paa den gamle maaten. Naa, men hvor mange tusen er du saa kommet til ? Det er noget over tre og tyve, tre og tyve tusen og nogen hundrede. Jeg kan ikke si det ganske nøiagtig før jeg faar talt op for de siste turene. Det er vel mest alker ? Ja, mest alker og andre sjøfugl, men der er en god slump aarfugl og tiur iblandt, for jeg drev meget med skogsjakt før i tiden. Og saa er det en hel del sælhund - ikke minst siden den tid, jeg tok paa med kikkertsikte. Ja, det kikkertsiktet er en god oppfindelse. En kan være saa nærsynt en vil, saa er det ikke snakk om at bomme, saa sandt en kan faa skikkelig anlæg. Jeg selv bruker briller minus tolv, - tolv dioptrier forstaar du. Dioptersiktet er ogsaa godt, især Lymans, og saa er det jo meget billigere. Jeg tar lommeboken frem. Hvad er nu det meste, du har skutt paa en dag ? Det er tohundreogfireogtredve alker, men da hadde jeg hjelp til aa greie baaden, saa jeg regner det ikke for min beste tur allikevel. Nei, det gjorde jeg ganske alene i sjekte og hadde et hundrede og fem og sytti patroner med, men saa var det en, som klikket. Han sætter kikkerten for øinene igjen og speider nøiagtig omkring. Du (med u saa langt som et geværløp), jeg hadde sikkert faat en fugl til, hvis den patronen ikke hadde klikket. Nu blev det med et hundrede og fire og sytti, en fugl for hver patron. Du bommet ikke en eneste gang ? Jo-o, jeg gjorde nok det du, men saa passet jeg altid paa at faa to eller tre i skuddet bakefter, og saa gikk det op i op. Det beste alkeaar jeg har hat var ellers i 1911. Da skjøt jeg tolv hundrede og to fugl bare paa de første ti turene. Men si mig nu engang, gaar det ikke tilbake med alken, blir det ikke mindre for hvert aar, for bestanden kan da ikke taale en slik beskatning ? Alken lægger jo bare ett egg om aaret ? Aa jo, du vet det. Ellers var det jo ikke saa farlig, saa lenge en var nødt til at ro paa jakten, men siden motorbaaten er kommet, er det jo blit annerledes. For det er baaten det kommer an paa, det er ikke saa farlig med geværene. Det nytter ikke at ha et godt gevær, hvis en ikke kan komme ut paa sjøen. Og hvor langt kom en vel med at ro ? Nei, det er motoren, som er verst for alken. Det blir kanskje nødvendig at frede den engang ? Ja, jeg har ogsaa tenkt paa det, ellers gaar det nok samme veien som med geirfuglen tilslut. Og det ville være stor synd, for alken er slik en gild fugl. Bare tænk paa de fine fjærene, det beste vi har efter ærfugldun. Og saa smaker den saa godt - de fleste vet bare ikke, hvordan de skal stelle den. De tror at det smaker saa ilde av tran, og saa legger de den i edik eller noe annet svineri, til de faar en eller anden usmak paa den. Nei, alken smaker aldri av tran, men kan ofte smake av sild - derfor skulle en helst ta indmaten ut straks den var skutt. Indvoldene er jo gjerne fulle av sild, og naar silden faar ligge der en tid, trækker kjøttet sildesmaken til sig - især hvis der er skutt hul paa tarmen. Men vent til alken er blit en sjeldenhet, saa skal du se, for et ry den kommer i. Fut - fut - fut - fut - Jeg ser bort paa geværfutteralet, hvor et skjæfte med blaat staalbeslag stikker frem. Hva slags børse bruker du nu ? Winchester magasin, det er det beste gevær som findes for tiden, solid, paalidelig og praktisk. Det taaler ogsaa svære skud og kan til nød brukes til gaulen (ringgås). Den faar en jo sjelden paa nærmere hold end hundrede til hundrede og femti meter, saa det nytter ikke med almindelig dobbeltløp. Men en Winchester kaliber ti ! Ellers har jeg saa smaat tænkt at gaa over til det automatiske, som er mer letvindt og som gjør udmerket arbeide paa ethvert rimelig hold. - Vil du ta roret en stund - løva, men jeg fylder oljeglassene. Jeg tar roret og spør igjen: Hva slags vaaben gaar mest for tiden ? Aa du, sier det nede i maskinen - det er endda dobbeltløpet, det kan en jo faa saa billig, især hanegeværet, ellers er Winchesterne kommet i stor yndest. Drillingen er ogsaa svært i vinden, men det er som magasingeværene tar luven efterhvert. Blant riflene er det mest Winchester fabrikat, ellers er Savage-riflen i stort ry - især over i Vest-statene. Det er jo ogsaa et vakkert og elegant vaaben at se til, og kan brukes like godt til fugl som til storvildt, da den skyter med fire forskjellige slags patroner. - Men hva jeg skulle ha sagt - Jo, amerikanerne begynder meget at bruke kaliber tyve nu. Det er jo en stor fordel paa jakten, at ammunitionen er let og tar mindst mulig plas. Winchesterfabrikken har nylig bragt en ny hændig model i handelen, som jeg tror rypejægerne kommer til at like godt. Fut - fut - fut - fut -
Kikkerten gjør en runde igjen.
Du, jeg snakket med en fant her forleden, som fortalte, at han hadde en sælhund-hund. Og den sælhund-hunden var saa ubegribelig god til at jage sælhund. Naar det laa nogen paa et skjær, behøvet han bare at peke paa dem, saa la selhund-hunden paa svøm med det samme. Selhundene blev ganske rolig liggende, for de trodde det var en sælhund, som kom - paa den maaten kom selhund-hunden like indpaa dem og bet dem i hjel, før de visste av det. Men saa var det engang, at sælhund-hunden var kommet op at slaas med en sælhund-hun, og som at sælhund-hannen kom for at hjelpe sælund-hunnen - akkurat slik fortalte han selv - og da blev det et farlig spektakel. De glæfset og gjødde i snuden på hverandre, og når sælhund-hunden tok tak i sælhund-hunnen, saa tok sælhund-hannen tak i hunden igjen - ja, det er noksaa indviklet det her, men du faar holde ørene stive. Naa, tilslut dat de alle tre i sjøen og vraalte og bet og plasket omkap. E hadde nok børse, sa fanten, men Dere forstaar Pedersen, e tore ikje skyde, for hauane var saa lige paa vandet, at e konde`kje holde dei ude fra hverandre. Dessuden sveiv dei rondt som i et nøste, saa è blei svimmel i haue av aa se paa. Men best, som e naa stod der og glaabte, saa dokka dei onder alle tri. Dei to - - Vaaben-Pedersen gjør en pause og trækker Winchesteren frem av futteralet - - -Dei to hadde tat tag i hver si ein ende paa den tredje og skolde freste aa drokne han. Men omforladelst, da dei kom op igjen - for dei maatte jo op og hente pusten, saa var sælhund-hunden lie spil levandes -
Winchesteren farer i det samme til kindet, og fire, fem skud braker ut over vandet. Det er, som de pumpes ut av geværet, smek - smek, sier det i laasen, jeg skimter saavidt en svær neve, som farer lynsnart frem og tilbake, det hele er over paa et sekund. Men skraat ut paa le baug piler en eneste, vætskremt alke. --- Han hadde holdt pusten under vandet, ser dere - (lang mig hoven der, er du grei og gi bakbord ror, ja for styrbord og bakbord skal det hete, om jeg saa skal halshugges for aa si det), - - og naa røig han paa dei igjen og beid dei i hjel begge to, før dei fekk dokka onder igjen. Og naa vilde è spørre Dere Vaaben-Pedersen, om Dere vilde ikje kjøbe en hvalp av den honden, saa konde dere drive sælhondjagten verre. For det e`reint ein mirakkelhond, han driver baade paa land og vand, vil Dere bare øve han op, saa tør è garantere, at han gaar ned paa sjelve bonnen og jager hommeren i land til Dere saa tit Dere sjel vil. - Men Gud bevare mig, sier jeg og ser bort paa hoven, som imens er blit bredfuld av alker - skjøt du ikke bom ista ? Det er, som Vaaben-Pedersen ikke forstaar. Det var bare seks i flokken, ellers hadde jeg nok faat flere. Den ene fløi dessuten saa langt ifra at jeg ikke vilde spendere krudt paa den, men jeg fikk de andre fem.
Peder holdt altså et nokså nøyaktig regnskap i mange år. Det dreide seg om fra 1800 til 2000 pr. år. En god del solgte han til firma Arne Olsens Enke. Hans yngste sønn Kaare gikk sammen med en kamerat fra dør til dør i nabolaget i Østre Strandgate og solgte alker, knipper med alker over stenger på ryggen, 35 øre for en spyde (som er spissnebbet) og 25 øre for en klonse eller buttnebb. Hjemme ble alkene plukket, og dun og fjær brukt til dyner og puter. Alt sengetøy var fylt med det.
Gabriel Scott brukte P. I. Pedersen som modell i sin bok: Alkejegeren, - og beskriver livet så treffende et sted: ”Saa langt en øinet fra øst til vest, naar en reiste sig op i baaten - overalt levet og rørte det paa sig, overalt laa det alker og fløt paa vandet, gjerne to, tre stykker isammen som en liten familieklynge, men ogsaa flokker paa hundrede og mer. Den visste at silden var der og hadde ikke imot en pause, den hadde ligget og fraadset i stimene og proppet i sig timer av gangen til den var stind helt opp i nebbet. Nu laa den og pillet seg behagelig i fjærene og reiste sig fra og til op i vandet og slog litt med vingene for avvekslings skyld - og saa laa den og biet igjen. - - - - Paa en eller annen ubegripelig maate var det ryktes i fugleverdenen at det var dækket bord omkring Oksø eller hvor det nu kunde være, og det maatte ha spredt sig med forbausende fart.”
På en elgjakt i Siljan, hvor hans sønn Leif var skogbestyrer hos Treschow var han sammen med feltmarskalk Mannerheim. ”Jeg har aldri skamskutt elg”, sier han. ”Jeg skjøt aldri uten at elgen kom med siden mot meg. Da fyrte jeg alltid mot hjertet. Jeg liker ikke den måten mange skyter på”. ”Men da jeg var sammen med Mannerheim skjøt hverken han eller jeg på elgen”. - - ”Pedersen skjøt inte heller”? Kom det spørrende fra Mannerheim. ”Nei, hvis jeg ikke får elgen som jeg vil, løsner jeg ikke skudd”, svarte jeg. ”Det er likadant med mig”, sa han. Hvordan var Mannerheim ? ”Meget alvorlig, men godslig likevel. Han inviterte meg forresten til Finland på elg- og bjørnejakt. Men så kom vinterkrigen i 1939, og så ble det ikke noe av det”. Sier han i et intervju i Fædrelandsvennen 22. okt. 1954. Intervjueren spør videre om han har skutt bjørn. ”Nei, men jeg har sett den. Da jeg hadde giftet meg, var vi på bryllupstur i Froland. Bjørnen kom hoppende inn mellom kyrne på gården Haugås. Jeg hadde ikke gevær, så vi måtte bare løpe. Da jeg skulle ta ut lysning, var sorenskriver Hammer på bjørnejakt med den navnegjetne bjørneskytter Aslak Tverstøyl”.
Pedersens faste jaktkamerater var ellers Heistein, hans sønn Goggen og Cay Hegermann på Boen. Hegermann veide da bare 135 kg, og klarte seg fint i terrenget. ”Verre ble det da han kom opp i 150 og 160 kg”, sier Pedersen. ”En gang skjøt Heistein en rein på 300 skritt. Legg anlegg og sikt lenge og vel, sa jeg. Det gjorde han, og så traff han på første skuddet”.
Pedersen fortalte også om den berømmelige jaktturen på Ådneram i Åseral da han fikk kameratene til å tro at han kunne lukte kvinnfolk. ”Det var silregn, og ikke hadde vi fått noe dyr. De andre var så triste i humøret at jeg måtte finne på noe å kvikke dem opp med. På turen innover bar det oppover, så kom litt flatt terreng med småskog og myr, så en ny bakke mot en ny kant eller brem. Jeg måtte ”tre av på naturens vegne”, og bad de andre fortsette. På kanten der jeg stod syntes jeg å se noe som rørte seg langt nede i lia, - og i kikkerten så jeg ei jente med stakk og hodetørkle og noe i neven. Da kom idèen. Jeg tok dem igjen lenger oppe, og Hegermann foreslo en kort pause før siste marsj til støylen lenger inne. Etter en stund snuste jeg, reiste meg opp og snuste, drog været og inhalerte fjelluften. ”Å går det av deg”, sa de. ”Er det bjørn du kjenner lukten av”. ”Nei, jeg kjenner lukten godt”, sa jeg. ”Det er lukten av fruentimmer”. ”Her på ville heia”, sa Hegermann. - De lo. Etter en stund like før vi drog videre, kom kona oppover bremmen lenger nede, og fremover mot oss. ”Bevare meg vel, for en luktesans”, kom det fra Hegermann”. Først i et selskap på Boen gård 17 år etter fortalte han sammenhengen. Hegermann sa da at det skulle han aldri ha røpet.
Pedersen hadde også en annen god venn, - Axel Lund, som han kamperte mye sammen med. Lund hadde en gård på Ugland i Vågsbygd, og hadde ved en anledning laget til et selskap hvor et par skipskapteiner med fruer og Peder og Axel var med. Der var antydet harestek, men i dagene like før var alle harer som sunket i jorden. Så skjøt de (Axel og Peder) en diger skaukatt, jentene på kjøkkenet tilberedte den etter et par dagers ”modning”, og gjestene delikaterte seg med ”hare”. - Axel og Peder spiste biff med løk, da de som ”erfarne jegere spiste hare både ofte og godt”, - så la endelig gjestene få ”haren” i aften. Efterpå spurte Peder den ene av jentene - som ”var på vei” - om hun hadde forsynt seg med noe av restene. Hun sa nei, og så sa Peder at hadde hun gjort det, ville ungen hennes ”sett i mørket” slik som katten. Historien kom fort ut, og en dansk teaterdirektør, Simonsen, som gjestet Christianssand Sommerteater, laget en vise om den. Hist på Ugland det var et gilde, Det blev trakteret både fint og flott. Men gjestene, dem gikk det ille, Da de fikk vite hva de hadde fått. Menyen lød på potet og hare. Men den hare, den ble for drøy, For gjestene hadde spist en katt med løg. (leses på dansk: løi). I en av familiens poesibøker fra 1890-tallet bemerket en av skrive-gjestene historien, - som hosstående kopi - med tegning og vers - forteller om. (Adolf Hansen skrev for øvrig Kristiansandssangen: Mot Norges kyst i lengst hensvundne dage, en prektig flåte stevner frem - -.)
En sommerdag tok han motorbåten sin til Døbla i Ny-Hellesund sammen med en som bodde der ute, og som stod til rors. Vel fremme noen favn fra bryggen, stod Pedersen på bakken ferdig til å jumpe i land. Båten hadde litt for stor fart, og for å forhindre at baugen tøtset mot bryggen, slo mannen bakk med den følge at Peder tippet forover og falt i vannet. Så ser vi han reiser seg fra bunnen og går fremover med ryggsekk på ryggen omtrent som en havmann, hodet kommer opp, han hiver etter været, og går så trinene opp på bryggen. Der klær han av seg, og vandrer uanfektet opp mot huset for å iføre seg tørre klær. B. Birketvedt som også var med på turen forteller at det var litt av et syn der han gikk på bunnen med ryggsekk, - og etterpå der han gikk splitter naken til huset.
Det vil her føre for langt å berette om hans lange, begivenhetsrike liv med de utallige jakt-turer til sjøs og til lands, beretninger og historier om ham, - og av ham, hans mesterlige fortellerkunst, - hans menneskekunnskap, klokhet og dyktighet i forretninger, hans egen evne til å vinne venner fra alle samfunnslivets miljøer, fra jegeren og fjellbonden i Setesdalen og de indre bygder, til fiskeren og småbrukeren rundt Sørlandskysten, blant forfattere og kunstnere. Denne livskunstner markerte seg ved handling og holdning, - utadvendt til å skape liv og hygge ved sin livsfilosofi blant mennesker i sine nærmeste omgivelser, innad ved den ro, styrke og besluttsomhet som etter hvert festner seg hos slike personligheter. Han nedla sin vandringsstav og sitt jordiske verktøy i Døbla i Ny-Hellesund, sitt annet hjem, hos sin sønn og svigerdatter, Kaare og Thilde i 1955, - hvor han da hadde bodd de siste årene av sitt liv. Hvor et blikk ut av vinduet mot sjøen og skjærgården vekket hans ungdoms- og manndoms jakt- og friluftsminner.
Da krigen i 1940 også kom til Norge ble firmaet rammet dobbelt økonomisk. En større sending våpen og patroner til Pedersens Vaabenlager fra USA nådde vinteren 1940 ikke Norge, men ble dirigert til et annet land. Hovedlageret på festningen Christiansholm ble i aprildagene 1940 beslaglagt og fjernet. Lageret i Dronningensgt. 16 - det daglige lille ”hånd-lager” på ca. 300 stk. div. våpen, patroner m.v., ble registrert og nedtegnet av Gestapo, pakket i kasser og forseglet. Disse tyskerne ble senere beordret til Stavanger, tok med seg lagerlistene, og det hele ”ble glemt”. Til 1944, ved et innbrudd. Stor ståhei. Et våpenlager på den tid med flere hundre våpen, - sensasjon, - og meget farlig. Det stod om livet for gamle Pedersen. Men veteranene fra l940 - Gestapo i Stavanger bekreftet riktigheten - og saken dysset ned. Ny forsegling av resterende lager, og dette ble flyttet til et større loftsrum i Dronningensgt. 16, i annen boligfløy. For å sikre seg mot unødig rekvisisjon av jaktvåpen og patroner fra de tyske okkupanter, og som i dag må betegnes som rent tyveri uten erstatning, drog Pedersen dels til sin sønn i Siljan ovenfor Skien, - dels til Selma Jacobs lysbadklinikk i Tollbodgt. For ”å pleie sin helse”, - dels til Jagtevig ved Gamle Hellesund, og dels til Døbla i Ny Hellesund, de to Sørlandsidyller han hadde kjøpt i 20- og 30-årene. Man visste aldri riktig hvor han var. Og de tyske gestapo-segl på dørlåsen våget ingen å bryte, - selv ikke tyskerne. I disse fem år var forretningen lukket.
Så kom fredens dager. Men med fortsatt rasjonering og dirigering langt inn i 50-og 60- årene. Importkvoten for import av jaktvåpen etc. ble bestemt av størrelsen fra importen i de siste l930-årene. Firma Gresvig fikk størst kvote, - derpå kom vårt firma, etterpå firma Schou m.fl. Det innløp ca. 100 brev pr. dag fra kunder de første uker etter freden, postboks 112 var stapp full hver morgen. Etter ”fredsferien” til vi gjenåpnet etter 5 år i august 1945, lå det over 3000 brev fra kunder som ventet på reaksjon. Importen kom først fra Spania, derpå Belgia, litt fra Finland og Sverige, bl.a. Sakos 7.33 fuglerifler for småvilt og 9.3 x 53 rifler for storvilt, noe fra Husqvarna i Sverige også. Derpå løsnet det litt etter litt, bl.a. import fra England, Tsjekkoslovakia, Ungarn, Frankrike, Italia og ikke minst USA hvor de gamle forbindelser bl.a. Winchester, Remington, Savage, Smith & Wesson, Colt og Weaver startet opp sine kvotebestemte ordres til oss og de øvrige få importører. I de følgende år ble innnenlandssalget utvidet, vesentlig en gros. Det ble i 50 og 60-årene gitt autorisasjoner på løpende bånd til firmaer utover i landet og som søkte om salg av våpen og patroner. Hyllene skulle fylles. Det ble besøksreiser til kunder med informasjoner og salg fra Bodø til Mandal, fra Ålesund i vest til Trysil og Ljørdalen i øst. Troms og Finnmark rakk vi ikke, - telefonen ble brukt. Og lange informerende brev og cirkulærer med nyheter, - og katalogen ble større for hver gang den kom ut. De reisende representanter fra importfirmaer i ulike bransjer møttes ofte på hoteller og pensjonater, utvekslet erfaringer, salgsmåter, og ikke minst: betalingsevnen hos firmaene. Innen en måned ”gikk det på byen” hvem som var i faresonen vedr. likviditet og soliditet. Norge er likevel ikke så stort.
I mellomtiden ble Dronningensgate 16 ved arv og skifte solgt ut av familien. Det ble diverse ombygninger av den bakgård vi hadde holdt til huse i 65 år, og dette medførte at tiden nå var inne til å komme oss ut av anonymiteten i 2. etg. Og ned på gatenivået igjen. I eget hus. Der hvor vi begynte: ”Butikken på hjørnet”. Forretningsgården i centrum, Dronningensgt. 57 ble kjøpt i 1985, og lokaler og lager ombygget og renovert for vårt formål.
Det var 3. generasjon ved Birger Birketvedt (Birketvedt er det gamle slektsnavn) som utvidet og alene ledet firmaet etter 2. verdenskrig. P. I. Pedersen omdannet firmaet fra personlig til aksjeselskap i 1920, fra perioden med økonomisk krise og de mange bank-innstillinger og firmakrakk. I denne tiden gjaldt det å ”kjøre safe”. I 1950 kjøpte B. Birketvedt samtlige aksjer og omdannet firmaet til personlig eid. Fjerde generasjon rykket inn ved Tore Birketvedt i 1975. Han omdannet firmaet i 1995 til Pedersens Vaabenlager DA med far og sønn som innehavere. I alle disse 100 år har vårt firma sett - i samme bransje - lokalt som på riksplan, - firmaer er kommet og sluttet, ofte store og mektige, - men mest små. Det er livets og tidens omskiftelser. Utenlandske store fabrikker er opphørt, - noen ”bank-rupt”, gått overende, - oppkjøpt, ”omstrukturert” eller ”fusjonert” som det så fint heter. Tiden er full av ”fine” og fremmede navn, - ofte skapt av ”kreative” økonomer uten bakkekontakt, uten å kjenne den aller viktigste person i firmaet: Kunden selv! Og hva denne ønsker. Den fremtid som ligger foran, bærer i sitt skjød ofte økonomisk angst for det ukjente og nye, fagmessig usikkerhet, tvil på berettigelsen av sin egen innsats, ufrihet fordi store ”kjeder” bestemmer for meget på ”ømme punkter”, hvis man er medlem der. I dag medlem, i morgen out - - - -. Om dette, som så meget annet, dreier det seg i virkeligheten om menneskets frihet og uavhengighet. Og den har i historiens løp, vært til salgs, - en ren handelsvare. Kanskje også i min, lille, korte indre historie. Enhver svarer for seg selv. Tæring settes etter næring. ”Safety first”. Den som alltid har en krone til overs, sover godt. I motsetning til ham som alltid mangler den. De viktigste forhandlings-kortene er de samme overalt, nemlig kapital, kunnskap og kontakter. For oss er troverdighet viktig, at vi blir oppfattet som en etterrettelig og seriøs informasjonskilde. Og det er soliditet, seriøsitet og troverdighet vi skal selge oss på i fremtiden. Vårt varespekter er mer omfattende enn mange kanskje vet. Vår ekspertise, tekniske viten og ”know-how” dekker flere felter. Kvalitetsprodukter, rask ekspedisjon og godt utbygd serviceverksted har gjennem alle år skapt det tillitsforhold som er nøkkelen til firmaets good-will og vekst, hvormed vi kan møte forbrukere med høye kvalitetskrav.
Det etiske moment i handelen må aldri glemmes. Still deg selv - i tanken - ved siden av kunden på den annen side av disken, se ønsket, behovet, klagen, grunnen til at han åpner nettopp din butikkdør, - se alt fra hans side, - møt deg selv i døren. La ham være mere enn fornøyd når han går. Kan han være like fornøyd om 10 år med det jeg har solgt ham ? Han er ikke avhengig av meg, - men jeg av ham. Han vil aldri forstyrre meg i arbeidet, for han er grunnen til at jeg arbeider her. Jeg gjør ham ikke en tjeneste ved å betjene ham. Det er han som gjør meg en tjeneste ved - i tillit - å komme til meg med sine ønsker. Det etiske moment må heller aldri glemmes under jakten. De prøver og den kunnskap som erhverves før jakten skal prege adferdsmønsteret i omgangen med våpen, sindig fornuft foran brå følelser. Vær selv et forbillede for dine kamerater og de yngre skyttere. Så også på skytebanen.
Pedersens Vaabenlager - i sitt 106. år seiler videre. Et lite sundt og økonomisk uavhengig familiefirma, hvor 4. generasjon sitter ved roret. Og hvor 5. generasjon, den 18-årige Espen, som også utdanner seg innen data, stirrer spørrende mot ”sine fedre” med mørke, levende øyne, og mot den elskelige og kunnskapsrike kontordame, fru Inger Marie Sandø, som i 42 år meget samvittighetsfullt har besvart forespørsler og alle mulige og umulige henvendelser over telefon og over disk. Som i alle disse år ikke har forsømt en eneste arbeidsdag!
Med denne 106-årige hilsen sier vi takk til alle våre kunder i inn- og utland - for at dere kom og banket på vår dør, - åpnet den, og kom inn. Velkommen fortsatt i fremtiden. De er fortsatt den mest betydningsfulle person i vårt firma.
Med hilsen
Pedersens Vaabenlager
B. Birketvedt
T. Birketvedt
Telefon: 38 02 53 68 - Telefaks: 38 02 51 21 - Epost: post@pvas.no